 |
|
|
 |
|
 |
|
 |
|
 |
|
 |
|
 |
|
 |
|
 |
|
 |
|
 |
|
KAPTEIN MUNK
Det første møte med Kaptein Munk
Av Odd M. Syversen
l den tid og på det sted hvor undertegnede trådte sine barnesko, var bøker luksusartikler. Tiden var 1950-årene, stedet var Løten på Hedemarken - nærmere beskrevet: et småbruk i denne fagre bygd. Slitet for det daglige brød sto i sentrum, og jeg tror jeg må ha vært i konfirmasjonsalderen før jeg første gang så en bokhandel fra innsiden.
Imidlertid var jeg privilegert. Jeg var velsignet med to ugifte onkler, som drev handel med alt fra gamle biler til tyttebær, og hos dem var mitt bibliotek. Fra mystiske kilder jeg aldri lærte å kjenne hentet de to alt mulig rart - også kasser med gamle bøker og blader. Trolig kom litteraturen fra hovedstaden, sikker er jeg ikke, og ikke vet jeg hvor de hundreder av bind ble av. Men sikkert er det at mengder av bøker passerte gjennom mine hender og ble lest før de forsvant igjen.
Helt fra jeg lærte å lese elsket jeg bøker. En nærmest total mangel på lekekamerater i grenda hvor jeg bodde bidro til at leselysten ikke akkurat sank. Der var ingen penger til å kjøpe nye bøker for mine onkler ble min redning. Dette arrangement førte imidlertid til at jeg i stedet for å lese guttebøker som måtte ha kommet ut på den tid, stiftet bekjentskap med forfattere som Poe, Conan Doyle og Wilkie Collins. Jeg tydet de hieroglyfer som kalles frakturskrift og leste Rudolf Muus uten problemer. Alle 52 bind av Rocambole ble fortært den sommeren jeg fylte 11. Jeg leste gamle bøker.
De forfattere jeg satte mest pris på var allerede da, uten at jeg visste det eller i det hele tatt var opptatt av slike ting, i ferd med å bli glemt. Stein Riverton, Øvre Richter Frich og Kaptein Munk - jeg slukte deres verker, og min fantasi ble påvirket slik at jeg på skolen skrev gnistrende gode stiler. Mens læreren roste meg for disse rystet han samtidig på hodet over min rettskrivning - for også her var jeg påvirket av de gamle mesteres verker. Jeg hanglet meg dog igjennem - men har fremdeles mén av at det jeg leste i gutteårene for det meste var utgitt i årene fra 1880 til 1920.
Jeg tviler på at noen kan ha vært mer lykkelig enn jeg, der jeg i min barndoms somre søkte skjul i en overgrodd have. Gjemt bak bærbusker lå jeg på maven i gresset og leste 25 øres bøker fra Helge Erichsen & Co. Ved min ene side lå min trofaste følgesvenn, hunden Togo, som hadde en mer enn tvilsom anetavle, men var god som gull. Og på min andre side balanserte som oftest et spann rabarbrasuppe, godt for tørsten og vesentlig billigere enn brus. Brus var forresten i de dager mer sjeldent enn hønsetenner. Å, hvor jeg hadde det godt!
Sommeren 1959 var den lengste og varmeste jeg kan huske. Denne sommeren møtte jeg min første store kjærlighet, som ikke var en av jentene i klassen, men en dame, med store, violblaa øine. Hun het Grace Donaldson og jeg ønsket så intenst at hun eksisterte i virkeligheten, ikke bare i Kaptein Munks bok "Fluen". Tenk, fiolblå øyne! Jeg la meg på ryggen i gresset, så opp på drivende skydotter og dro ut på eventyr, jeg fløt selv inn i bokens handling og kjempet mot skumle egyptere, jeg seiret og reddet Grace Donaldson fra det mørke gravkammer, hun var min, min, min ...
|
Om "Fluen" var den første av Kaptein Munks bøker jeg leste, er jeg ikke riktig sikker på. Det kan ha vært andre før den; jeg leste alle hans bøker og erindrer ikke lenger rekkefølgen. Men jeg husker så godt at jeg var forelsket i Grace Donaldson. Og Kaptein Munk ble en av mine yndlingsforfattere. |
Femogtyve år senere står jeg ved min bokhylle og minnes. Bøkene fra barne- og ungdomsår er der, i hvert fall de fleste. Det vil si, det er ikke de samme eksemplarer, de fleste bøker jeg håndterte i guttedagene fikk en skjebne jeg ikke kjenner. De forsvant. Men titlene i min bokhylle er de samme, skaffet til veie ved årelang trasking på loppemarkeder, på auksjoner og i antikvariater, ved mørkeloftsekspedisjoner. Utallige tokter til de merkeligste steder, i forsøk på å gjenskape en eventyrverden jeg aldri kunne slippe taket i.
Ved min side står min hustru som ikke heter Grace, men Unni, og hun har ikke fiolblå øyne, men grønne. Ikke har jeg reddet Unni fra noe egyptisk gravkammer, men hun ble og er min store kjærlighet og forstår meg når jeg snakker om mine bøker. Og når en som samler bøker har en hustru som forstår, kan livet være rett så bra.
Stein Riverton og Øvre Richter Frich og Kaptein Munk var i ferd med å bli glemt. Men ikke alle ville akseptere dette. Unnsetningsekspedisjoner ledet av folk som Bjørn Carling og Nils Nordberg utrettet store ting. Eiler H. Schiøtz utga for få år siden en utmerket Frich-bibliografi, og undertegnede har tidligere utarbeidet en bibliografi over Stein Rivertons verker.
Tiden er nå inne til å børste støvet av Kaptein Munk. I sin tid var han en av Norges mest leste forfattere, han var den tredje av de store norske forfattere av spenningsromaner. 36 - seksogtredve - romaner skrev han - men forsøk å finne opplysninger om ham i en litteraturhistorie! Hverken Kaptein Munk eller mannen bak dette nom-de-guerre, Olaf Wilhelm Erichsen, er nevnt der. Slik bør det ikke være.
Trykt i 1986 i 300 eksemplarer.